To år som englemamma

Lørdag 27. oktober 2007 kl 22.15 startet mitt livs verste mareritt, det jeg hele tiden hadde vært redd for kunne skje, det skjedde. I det øyeblikk forsto jeg at livet mitt hadde tatt en ny vending. Jeg ble englemamma....

Min tid med Kristjan startet i juli 2007, jeg hadde fått klarsignal til å bli gravid og det ble jeg da:) Jeg ble sykmeldt fra første kontroll i uke 4, med streng beskjed om å ta det med ro. Formen var elendig! Og jeg fikk mange ultralyder siden dette var ett risikosvangerskap. Jeg hadde mistet så mange ganger, og var utredet, og de trodde de hadde funnet årsaken... Jeg er nemlig bærer av en genmutasjon som heter Leiden, og denne vil i spesielle situasjoner, deriblandt svangerskap, gjøre slik at blodet fortere klumper seg og danner blodpropper. Dette var ikke påvisst hos meg, og siden jeg har den mildeste formen ble jeg satt på standar dose blodfortynnende. Jeg som alltid har hatt sprøyteskrekk måtte nå sette en sprøyte daglig i magen min.... Og ja, jeg gjorde det selv*stolt*

Alle ultralyder viste at dette var en frisk liten krabat, som allerede i uke 12 viste oss hvem han var:) Etter to jenter, var det nå en liten gutt på vei! Men så skjer det som ikke skulle skjedd, men som likevel skjer og gir vårt liv nye dimesjoner. På denne kvelden kl 22.15, mens jeg ligger på sofaen og ser Med hjertet på rette staden får jeg plutselig noe så intense smerter, omtrent som om noen stikker meg i magen med en kniv, så ondt at jeg griper tak i bordet foran meg.... Rett etter skjer dette to ganger til. Disse smertene har jeg kjent før og...i ett annet svangerskap som heller ikke gikk bra. Livredd som jeg er, prøver jeg å kjenne etter spark, prøver å tenke positivt.... Legger meg, sover dårlig, bare ligger der og kjenner etter.... Og kjenner ingenting...

Dagen etter kjenner jeg heller ingenting, men utsetter alt, har time på sykehuset mandag morgen. Og mandagen kommer, vi drar på sykehuset og jeg ser med en gang jordmora startet ultralyden at det ikke er liv i lille Kristjan min... Fødselen må settes i gang:( Vi drar hjem, sender sms til nærmeste familie, og ordner med pass til de to jentene våre. Husker svært lite, men det var mye gråt. Jentene gråt, jeg gråt... Så dro vi inn på sykehuset og fikk startet med kur. Dagen etter sånn ca kl 15 blir lille Kristjan min født, så liten og så stille. Men gud så velskapt til å være så liten!


Tiden etterpå er litt borte for meg, gutten jeg hadde kjempe slik for å få, var borte for meg, alt var svart. Det tilbudet jeg fikk om hjelp var psykolog, jeg var jo ikke syk, jeg var jo bare trist, så det tilbudet avslo jeg!! Men jeg fant Englesiden og en gjeng med fantastiske damer som hjalp meg å forstå at jeg ikke var gal, og at måten jeg reagerte på var normal! Damene der inne har hjulpet meg veldig mye!!

Som en sommerfugl
en tidlig vårdag
kom du flyvende.
Satte hjertet mitt i brann,
og rørte følelsene mine til
en storm.

Som en rose
en varm sommerdag
blomstret du i meg.
Gjorde livet mitt rikt
og kalte fram en
kjærlighet
jeg ikke visste om.

Som en stille vårvind
forlot du meg,
hvisket farvel'og lot meg
bli igjen i savnet.

I kjærlighet
lever du fremdeles hos meg,
for jeg bærer deg i
hjertet,
og der skal du alltid være.

(Ukjent forfatter)

Hvil i fred lille venn!! Vi glemmer deg aldri!

Nå som du har lest helt ned hit, så tenker du kanskje at likevel turte hun/maktet hun å bli gravid igjen?! Ja, jeg visst at en dag skulle jeg igjen bli mamma, en dag var det min tur til å lykkes og med all verdens legehjelp i ryggen tok jeg fatt på en lang og komplisert reise mot målet, min Vinni-Amadeus!