En snufsedag

I dag var det noe som ikke stemte her i gården, kom inn etter å vært ute og flytta Pochahontas, og kom til å tenke at jeg så da ikke Olivia på min runde.... Ringte gubben og spurte om han hadde sett henne, men nei det hadde han ikke:( Så da var det på med klærne ut og lete, for en ting er sikkert: når frøkena ikke springer rundt beina på oss, så er det noe galt.

Det har seg nemlig slik at vi stolte på hverandre i går kveld, og dermed så ble ikke Olivia satt bak lås og slå, det er ikke første gang det skjer, men det har gått bra tidligere... Hun har gjort som hun selv vil, og gått inn når hun har følt for det. I løpet av natten har nok noen uønskede gjester vært på besøk, for vi har vært høyt og lavt, overalt, satt naboene på saken, men Olivia er som sunket i jorden. Det positive er at det finnes ikke tegn til kamp.

Nå er det skikkelig sorg her i huset, jeg tuller ikke, her er det gråt, gråt og atter gråt:( Jentene savner virkelig Oliviamor, og jeg skjønner dem godt. Hun var ikke som alle and(re), hun var ei skikkelig koseand! Lå godt i armskroken og koste seg, småsprang rundt beina våre og skravlet dagen lang. Vi har selvsagt ikke gitt opp håpet om å finne henne i live, men vi frykter det verste.

Så, det var litt om ståa her i huset i kveld:(