Tilbakeblikk

Tenk at så skjønn en liten gutt var han allerede i uke 12, er det ikke utrolig hvor tidlig de blir små minimennesker?

Det er nesten vemodig, eller ikke bare nesten, det er faktisk vemodig å sitte her å skrive dette innlegget og tenke tilbake på det året vi har lagt bak oss. Tenk at for et år siden trippet jeg rundt i gangen på Molde sykehus, utålmodig som bare det etter å treffe gutten vi så langt bare hadde møtt via ultralydskjermen utallige ganger. Et langt svangerskap nærmet seg endelig målstreken.

Jeg hadde akkurat fått kur nummer tre og det skjedde fint lite, det ble til og med snakket om overføring til Ålesund siden de skulle stenge på Molde... Jeg husker jeg gikk trappene opp og ned flere ganger i løpet av dagen i håp om at det skulle hjelpe. Kur nummer fire fikk jeg på ettermiddag, og så snart jeg kunne begynne å gå, så gikk jeg! Husker jeg fulgte storesøster som hadde vært på besøk ned til utgangen og fikk ei megarie midt i vestilbylen.... Da var det godt å ha noen å holde seg til, hihi, og samtidig så begynte jeg å skimte et håp om å slippe overflytting.

Utover kvelden økte det heldigvis på og pysen i meg som helt til klokka var 22 og vannet ble tatt hadde sagt nei takk til epidural, ombestemte seg. Jeg hadde hele tiden sagt at det kom til å skje, nemlig at jeg sa nei så lenge at det ble for sent. Men jeg skulle i forhold til utvikling rekke det, hadde det ikke vært for at jeg (heldigvis) har lateksallergi og de ikke turte sette den før de hadde sjekket om slangen som skulle inn i ryggen var godkjent. Det var den, men da måtte legen løpe til akuttavdelingen, og jeg skjønte at det var for sent. Det var jeg egentlig glad for, for jeg har slik sprøyteskrekk.... Men fødselen gikk faktisk utrolig flott, jeg hadde ikke såååå ondt, og det var min beste fødsel noensinne! Mye takket være to fantastisk flotte damer som hoiet oss i mål i det 16. juni gikk over i 17. juni. Det var nesten slik: vips så var han ute!!

Tiden som har gått siden lillebror kom til verden har vært preget av glede, kos, forventninger, men også fortvilelse og søvnløshet på grunn av noen ekle snørr og slimbakterier han fikk i november....

Nå er ikke lillebror noen baby lenger, egentlig, men vi tvilholder så lenge vi kan på det likevel;) Han er til tider høyt og lavt, og aller best liker han seg der han ikke har lov å være, eller med det han ikke har lov å gjøre. Slik som å klatre i stoler, opp i sofaen, opp på bordet, eller opp i vinduet. Heldigvis så har det kun vært et par knall og fall, så han mestrer det meste. Nå har han i tillegg reist seg og prøver forsiktig å vandre fra sted til sted, men raskeste vei frem er selvsagt via bakken.

Nå sover lillebror søtt, og mamma'n har fått blogget litt, da er det tid for å finne frem penn og papir, for nå skal det planlegges 1 års dag for lillebror!